Og en gang i en forhåpentligvis ikke alt for fjern framtid eliminere
disse utskudd av noen tendenser fra vår kultur.
Holdningskampen mot rasisme er viktig. Men vi må også forstå
hvilke samfunnsforhold som skaper grobunn for rasistisk tankegods.
Særs viktig er dette i dag hvor vi opplever at partier og grupperinger
med et mer eller mindre åpent rasistisk budskap, vinner oppslutning
blant arbeidere. Slik som det skjer ved presidentvalget i Frankrike. Slik
som det skjer i Norge med fremgang for FRP. Tendensen er klar - partier
med et nasjonalsjåvinistisk budskap vinner frem.
Grunnlaget for at disse partiene vinner oppslutning, er at vanlige arbeidere
i Norge som så vel i Frankrike, opplever at deres trygghet for arbeid
og innflytelse over egen situasjon blir svekket.
Stadig flere blir arbeidsledig, og stadig flere opplever å befinne
seg i en så trøstesløs situasjon at desperate handlinger
som rusmisbruk og kriminalitet blir resultatet.
Stadig flere blir misfornøyd med sin egen livssituasjon og posisjon
i samfunnet.
Arbeiderklassen opplever et stadig økende press, men mange forstår
ikke hvorfor eller hvorfra dette presset kommer.
Da skapes det grobunn for at demagoger av forskjellige valører
kan lykkes med å fiske i opprørt vann, med sine enkle løsninger
og forklaringer. Som så gjerne går i retning av å legge
skylden for all elendighet på folk med en annen etnisk og kulturell
bakgrunn.
Men presset kommer egentlig fra kapitalens angrep på arbeiderklassens
andel og herredømme over merproduktet. Ved å senke arbeidernes
andel øker kapitalen profitten på vareproduksjonen på
bekostning av arbeidernes velferd.
Dette kommer av det interne motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital
i produksjonen, der interessene er uforenlige. Dette er selve grunnlaget
for all faglig kamp.
Sterke kapital interesser har alltid hatt gleden av at rasismen og nasjonalsjåvinismen
fører til kunstige motsetningsforhold blant arbeidere. Fordi dette
tåkelegger det virkelige motsetningsforholdet. Og trekker deler av
arbeiderklassen bort fra å rette sin frustrasjon og aktivitet mot
det virkelige problemet.
Slik brukes rasismen som et redskap til å tildekke klassemotsetningene
ved å skape kunstige rasemotsetninger.
Rasismen har også ofte blitt brukt som et redskap til å
moralsk forsvare angrep på land med fremmede kulturer. Under retorikken
av at dette vil tilføre mer tilbakeliggende folk en overlegen sivilisasjon
og da gjerne også riktig gudstro.
Under kolonialiseringen av Afrika ble slike argumenter brukt åpent,
mens i dag er retorikken gjerne litt mer tildekket og sofistikert. Men
den hyppige bruken av det rasistisk betonede begrepet ”den frie verden”
i argumentasjonen for utenlandsk intervensjon bør vel anskueliggjøre
rasismen som ligger i bunn.
Slik blir rasismen brukt som et hjelpemiddel i imperialistisk politikk,
der den virkelige agendaen er erobring av markeder.
Den kulturelle rasismen – der den vestlige kultur blir framhevet som
overlegen andre kulturer - er også et ypperlig redskap for kapitalkreftene
til å eksportere vestlig kultur. Noe som innebærer at stadig
større deler av verdens befolkning får et vestlig forbruksmønster
og dermed økt etterspørsel etter vestlige varer. Dette er
et særlig påtakelig fenomen i det fjerne Østen.
Konklusjonen er at rasismen både er et produkt av de samfunnsforholdene
som skapes av det kapitalistiske systemet og et redskap for imperialistisk
politikk.
Opp i mot disse kreftene må vi sette prinsippene om internasjonal
solidaritet og toleranse.
Nå er dette viktigere enn aldri før.
Vi skal gi rasismen rødt kort, men vi skal også gi kapitalismen
rødt kort.
Til lykke med dagen kamerater og fremad for felles sak!